Jeg går på tur. I meg selv. I mitt liv på innsiden. Jeg har fantastiske skoger fulle av planter og dyr. Det spirer og yrer av liv imellom solstrålene som varmt og ømt skinner ned mellom det grønne bladverket. Noen av trærne steller jeg ekstra godt med. Vanner og steller dem hver dag, slik at de kan vokse seg store og kraftige og stå støtt i vær og vind. Men det finnes også mørkere plasser. Steder man helst bør holde seg vekk fra. Forlatte hus man helst vil glemme, og som ingen lenger passer på. Det er lurt å holde seg unna. Jeg vet det finnes skapninger der inne, som gjemmer seg i skyggen i et rom der lyset ikke trenger inn. De beveger seg lydløst når man ser vekk og sniker seg innpå hvis man kommer for nært på skyggene. Det finnes plasser som er så utilgjengelige at jeg nesten ikke en gang slipper meg selv inn, og ihvertfall ikke andre. De er så godt gjemt at hvis jeg først havner der, kan man bli sittende fast. Veien ut er godt gjemt. Hvis man først skal driste seg til å besøke disse mørke plassene bør man ha med to ting; fyrstikker og molotowcocktails. Det er best å brenne de ned. En gang. For alle.
Kanskje. Bare kanskje. Finnes ikke denne verden kun på innsiden. De som vet hva de skal se etter, kan se at du også bærer den på utsiden. Som en projeksjon på verden omkring deg. Du tror ringen er skjult, at den synes ei. Men jeg kan se at ringen er hos deg.
«Av alle steder, i meg» er en bildeserie om det indre livet, om de sannheter vi velger å projisere på oss selv og om de bildene vi mer eller mindre ubevisst projiserer på oss selv.
